Sykkel, eller ikke sykkel?

De første dagene i London trodde jeg det var et sykkelparadis. Kontrasten mellom Oslo og London var påtakelig. Her er det sykkelspor og til og med egen sykkelplass foran bilene i lyskryss. Og det vrimlre av syklister i alt fra kondomdrakter til skreddersydd dress. Og alle er veldig flinke og bruker refleksvest. Trenden ble bare bekreftet av at mesteparten av kollegene mine sykler til jobb (med sånne kule, sammenleggbare sykler), samt at min tilflytting sammenfalt med oppstarten av “Boris bikes” – Londons bysykler. Oppkalt etter ordfører Boris, som tok initiativet. Faktisk dukker TFLs (veldig seriøse) sykkelutleie opp øverst når jeg googler “Boris bikes“. Gøy.

Men hvor lenge var Adam i paradis? Som det jo heter. I løpet av mine knappe to og en halv uke i byen, så har tre av mine kolleger blitt påkjørt. Mindre skader på dem selv, ett tilfelle av sykkelreparasjon. Så jeg tror jeg fortsetter med banen, jeg. Jeg skaffer meg selv nok blåmerker som det er, om jeg ikke skal oppsøke dem ved å sykle over alt.

Tuben

Med en gang jeg hører “piip” fra billettmaskinen, skjer det noe magisk. Jeg blir en del av en bevegelse. En rytme. En dans. Sammen med alle de andre som skal et sted i London, er jeg en del av en mengde som går i samme tempo mot et mål. Av og til tar en gruppe av i en annen retning. En annen tunnel. Mens jeg og andre har samme mål: riktig linje i riktig retning. Vi går opp trapper, bort ganger og ned rulletrapper. Inn dit, over der, på siden av alle de andre her. Før vi endelig kommer oss på tuben, stappfull som vanlig, og prøver å få nok rom til å både henge etter en arm og lese en bok.

Og akkurat som i Oslo, er det dikt på tuben. Som dette, av Sophie Stephenson Wright:

Whale song

I boom-mumble I bass-blow
I hull-heavy I big/slow
I boat-bump I limpet-skin
I soft-sink I sky-swim
I sea-search I salt-swallow
I bone-backed I fluke-follow
I gulf-cross I listen-talk
I moon-map I wave-walk
I tail-turn I time-keep
I ship-wreck I song-seek
I blue-blood I grumble-sing
I fish-heart I dream king

Jobbe, spise, sove

Sånn er dagene mine for tiden. I dag var jeg ti min tidlig på jobb, og gikk 25 min sent, og likevel var det regnet som heeeelt normalt. Disse britene jobber virkelig hardt, for det er ikke mye tid som går med til småprat. En dag når jeg begynner å venne meg mer til denne nye rytmen, skal jeg fortelle dere om alle de merkelige byggtekniske ordene jeg har lært på både norsk og engelsk. de rare stasjonsnavnene i kollektivtrafikken og hvor engasjerte briter kan bli over hvilken te og kjeks som blir tilbudt. Jeg har bare vært hjemme i et par timer, så jeg skal utnytte resten av kvelden til streaming av BigBangTheory og herligheter fra BBC web-tv (mye morsommere enn NRKs web-tv) og forhåpentligvis få gjort noe med rotet i leiligheten.

I mellomtiden kan dere kose dere med å lese om et prosjekt sjefene mine var involvert i som het “Ordos 100“, hvor 100 arkitekter designet og bygde 100 villaer i Indre Mongolia.

Londoner?

En ekte londoner hadde aldri ansett meg som en etter en uke, men nå begynner jeg endelig å føle at denne byen er litt min. Jeg har fått meg Oyster månedskort med IKEA plastikklomme, uknr (0758083186) og kjellerleilighet i Greenwich som ser sånn ut (se bort fra bildekvaliteten, dog.):

Soverom

 

Stue

 

Kjøkken

Huset er fra 1690, men ble bombet under krigen, og ligger i Londons eldste gate, Croons hill. Greenwich er veldig sjarmerende og nærmeste nabo er:
( Ja, jeg vet bildet er overeksponert, men foreløpig vet jeg bare at det betyr at det har tatt inn for mye lys, ikke hva innstillingene heter på kameraet.) Mer kommer, men nå skal jeg sløve.

 

 

Pst!

Nå blir det knyst her et par dager, for (insert klisjete kjærestefraser) Øyvind kommer og blir til fredag! Gleder meg masse! Og flinke mannen har som oppdrag å gå på visninger for meg, så dere får krysse fingre og tær for at jeg får noen svar snart. Torsdag har han til og med booket bord på Sardo, en av våre yndlingsrestauranter. Kan anbefales til alle som planlegger helgetur.

I dag får jeg sannsynligvis også en del jobb, så jeg håper de to siste dagenes “keep yourself busy” er over, for jeg begynner å gå tom for tidligere prosjekter å lese om.

Mens jeg er håpløst klisjete med kjæresten min, kan jo du le deg skakk av “The customer is Not Always Right” eller MysteryGuitarMans youtubekanal. Enjoy!

Bratt læringskurve

Jeg liker å lære. Korrigering: jeg elsker å lære. I dag har jeg lært at det er en grunn til at trench coat er det ultimate britiske plagget. Selv om jeg har en stakkarslig en fra H&M, så har den i dag heltemodig stått imot kraftig klumpet morgendugg, uten at jeg har lagt videre merke til det. Jeg har nemlig foreløpig ikke lært at i London har man alltid har med paraply. Jeg burde ha lært det under utallige ferieturer, men den gang ei. I London ser også en rekke nettsteder jeg trodde jeg kjente helt annerledes ut. BBC.co.uk er for eksempel ikke til å kjenne igjen, og eksotisk nok så kan jeg nå se på BBCs web-tv, men ikke NRK. I dag lærte jeg at det faktisk går an å føle seg ør av lykke over å være i London midt i morgenrushet på tuben og at svenske kolleger ikke vil snakke skandinavisk med meg når vi er alene. Snålt. Jeg har også lært at bak hver sleivete kommentar fra meg om “person under train”, ligger en tragedie; mord på t-banen.

Enkelte ting har jeg igjen å lære, nemlig hvordan man unngår å ikke kjøpe seg lunsj hver dag når det koster 5 pund for masse mat på vietstedet rundt hjørnet. Med min stakkarslige nye lønn er jeg pent nødt til å lære det, men akkurat nå er det et mysterium godt begrunnet med manglende tilgang på skikkelig kjøkken. Et annet mysterium er hvordan i all verden man klarer å sikre seg en av de endeløse mengdene med leilighetene som er annonsert, når ingen jeg skriver til svarer. For ikke å glemme hvordan jeg skal velge mobiltelefonselskap med vennlige priser på internasjonale samtaler, få meg stabilt bredbånd og ha energi til å gjøre noe annet enn å spise middag og sitte foran pc’en etter jobb.

Britisk arbeidsliv 101

Første dag overstått. Phew! Briter (og kineseren og svenskene og italieneren) er hyggelige og hardtarbeidende. Så hardtarbeidende at de startet et møte klokken fem og var fremdeles konstruktive da jeg gikk, som førstemann, ti over seks. Men nå starter jeg i feil ende. Morgenrushet på samme tubelinjen som cityfolka tar var overraskende overlevbart. Varmt, men ingen som gjorde noe… ikke-gentlemanlike. Og veldig gøy å observere den åpenbare forskjellen mellom H&M-dresser og Jermyn street tailor made.  Ankomst hos DRDH architects var et gledelig møte med veldig hyggelige, nye kolleger som alle var presiserte hvor opptatte de var med deadlines denne uken.  Min nye tittel er “studio manager”, men dekker vel omtrent bare halvparten av arbeidsoppgavene. Det ser ut som det blir mye oversettelse på meg. Jeg har allerede fått første ladning med epost på norsk med en haug engelskmenn i kopi. Dem om det.

Jeg har blitt introdusert for timeslunsjer på restaurant og “tea”, som nok forklarer hvorfor disse hardtarbeidende britene er konstruktive etter seks. Jeg gruet meg egentlig til å slutte så sent, selv om starten er herlige 9.30. Det føles som mye mer av dagen går med til jobb. Og jeg brukte en time fra jobb, inklusive tubereise med “person under train”, til butikken før jeg kom meg til min midlertidige bopel. Og alt jeg orket av matlaging etterpå var en mikrobølgeovn sopprisotto. Ikke akkurat det jeg vil kalle skikkelig middag. Om en stund har jeg sikkert ork til å leke med det nye speilreflekskameraet, sånn at det blir noen bilder her på foreløpig-triste-bloggen også.

Men foreløpig er altså alle veldig hyggelige. For noen år siden ble jeg kjent med amerikaneres vennlighet, og lærte kjapt hvor overfladisk “How are you?” kan være. Britene oppfatter jeg foreløpig som helt genuine. De vil faktisk vite hvordan jeg har det. Det er i hvert fall det foreløpig uerfarne meg oppfatter.

Nå: øl (Old speckled hen), godteri, et eller annet hjernedødt på DVD før jeg forhåpentligvis sovner. Ikke overraskende ble det lite søvn i natt. Forhåpentligvis får jeg tilslag på en flatshare også. Time will show.

Oppdatering: jeg er “lovely”, men noen andre fikk flatsharen. Nå er det i hvert fall øl og Jeeves&Wooster!

En lite glamorøs begynnelse

Jeg er her. Jeg har kommet meg til London. Jeg er sliten, ufresh og smågretten etter først en flytur med skrikerunge like ved, deretter finne det shabby leilighetshotellet med tregt nett og ikke-fungerende tv, løpe på Tesco for å finne noe middag som kunne varmes opp i mikro’n, sluke maten for å komme meg på visning hos ei dame som har hatt en haug andre innom, bomme på banen og måtte gå i 20 minutter, innom Tesco igjen for å kjøpe tannbørste og så endelig er jeg tilbake på ettromsen og oppdager at jeg ikke får strøm til pc’en selv med universaladapter. Et par episoder med tårer i øynene fordi dette er så himla stort, også medregnet.

Det kan ikke kalles en fantastisk begynnelse, men jeg er nå her. Og “her” er faktisk London. Fine byen som jeg har forelsket meg i. Og i morgen skal jeg begynne i ny jobb med hyggelige mennesker og nye arbeidsoppgaver. Så jeg tror jeg skal skru av pc’en, drikke ut ølboksen, pusse tenner og lese meg selv i søvn med Wodehouse’s Lord Emsworth.

Må forresten også nevne at jeg dro fra Oslo med Supermanntemaet på ørene, og det første jeg hørte på i London var Raga Rockers’ “Sukker”. Det betyr sikkert noe.